Bak røde lykter med dragede kor i en bakgate i Hong Kong
En 16-års dekk skutt med skrek,
blant et frydleste skilte med hoski vong
På første reis på en seilskutes dekk,
nå skulle han vise dem
Som tok han for barn og prylte for hånd og ville sende han hjem
Men han har sett matrosenes armer,
de er prydet av blågrøn hud
Farven som pikene varmer,
som vill med en sjømans på bry
Og nå den stikkes i muskulatur med kineserens sikre hånd
En sydhavets skönhet med bastkjørt rundt lenn,
rundt halsen korallenes bond
Nå skur han ned på sin overarm,
bevis for sjømannens stand
Med opprettet skjorte han kan stå fram,
og vise han er en mann
På landlov i fremmede havner,
han er sikker, tror på seg selv
På bar i pikenes favner,
er han klippen fra Norges fjell
Men tiden vandrer for seilskuten,
men til motoren fra Røylånast
I tankfart fra gulfen,
og skipper ombord,
med ansvar for mannskap og last
Da vår velling og arters erstatning,
er egg og bacon på brett
Han rusvør rundt med hjerteinfarkt,
hans mandom er raskt på retrett
Å den syl, slanke hula på armen,
waist as broad as a mile
Ja, hun svetter i minste varmen,
og hun har icke länger steil
På morkenbrygge med kjærekulle,
en gråhåret sjøulk med gikt
Han knytter ett garn,
og tygger en skråd,
det som åter hans seneste plikt
Han sitter i fillete singlet,
og hans hud er skrocket og vit
Det bærer mot slutt,
for honets mann,
som til Hongkong satte sin lit
Hans ikon, herrbent mot sydvesten,
rynket, palmet og grått
Liksom han sæl lærde resten,
av da håpet så havet var blått