Fattigfant var jeg, omvankende på jorden.
Ikke en sten eide jeg, hvortil jeg kunne lene mitt hoved,
når jeg ble trett av å vandre.
Men det var ett sted på jorden, som mitt hjerte elsket høyt,
dit sneg jeg meg hen, når jeg var meget mødig.
Folk spottet meg, og fant det ringet, det jeg elsket.
Meningsløst var min kjærlighet, som kjærlighet her.
Høyneset var jeg som fant her.
Rør ikke min jord, sa jeg rør,
da hån lod i undlandene, odelsmennene.
Din jord, sa din fant.
Hvor ble livet av, jeg husker ikke mer.
År gikk forbi, lik hesslige maver.
Jeg vil ikke minnes dem.
En dag våknet jeg av maven.
Jeg var ikke ung mer, og ikke glad.
Det var som om, jeg alltid tappte kampen,
og alltid ble stående ensom,
hver gang jeg tappte.
Men mer ensom jeg ble, desto mer elsket jeg,
hver gang jeg tappte, ble min kjærlighet større,
og enda mer meningsløst.
For slik er kjærlighet.
Den dag da dere kom, er dere skadet.
Jeg takker for den ikke kom før.
Jeg takker for at jeg fikk gå min ungdom,
alene og i nederlag.
Så min kjærlighet fikk blomstre i sin meningsløse skjønnhet,
den dag da dere kom, er dere skadet.
Dere sa det var en fattigmansplass,
plassert på en gråstein i kjøret.
Venner som dere tok feil,
dere tok vidunderlig feil.
Mange dager og netter kunne jeg sidde og fortelle,
hvor vidunderlig det tok feil.
For jeg er hersker i et stort rike,
jeg har millioner havn og sotter,
utallige livslykker ligger i min hånd.
Jeg eier utstrakte hvider,
hvor lyngen står og ringer med fioletter.
Klokkespill i blanke augustdager.
Jeg vet ikke no' så skjønt,
Jeg vet ikke no' så skjønt,
jeg eier skoger av pors som dufter mot himmelen,
hedere en andre, sødere en honning.
I blanke augustdager driver duften til havs.
Ingen derude aner,
hvor den salige rus kommer fra.
Jeg eier arkader av marehall,
som står strunke mellom rullested.
Ligg spinkler, søyler,
med fine kapiteller,
som usigelig grågrønn mann.
Ingen vet hvem som hersker mellom arkaderne,
når stillheden synker i sommernatten.
Jeg eier sletter som pampas.
Hvor vil du færdes i utidsmørk?
Der traver gyldne bilder
over gyngen nølianer.
Der trampotonget hovister,
så det knaser under klåvenes maragd.
Grønne skarabeer får vingene ut som flyvenes smykker.
Men henover pampas er det som blomster,
begynner å flagge over gollegressgangen.
Se, sommerfuglene, se hvor de sværmer
med det allykke honningdøsige.
Mellom skamløse vidåbne blomster,
men tvers gjennom sværmen skjer det et skinnende kolibri ly.
Noen er store, tångt ro de som fugler,
og deres vinger står sel som et tegn,
skrener av Guds hånd.
Og i hvert hjørne griner et dødning hodet meg i møte.
Eller skal jeg fortelle om de latterligste av alle
som finnes på min jord?
De foretagsomme jordlopper,
de er tallrige som mennesker og skadelige som de.
Titusen ganger sin høyde kan de hoppe,
det kan ingen an av mine undersåtter.
Hovedmodig er jordloppen som var dennet menneske,
den vil herske på min mark og ta min kjøkkenhage.
I fjor fikk jeg høre den benektet min tilværelse,
men såret det mitt hjerte.
I mitt rige skal alt levende fryde seg,
ja, fryde seg og trives. Velkommen til mitt bord!
Velkommen til mitt bord, sa jeg til loppen.
Her skal det frotses i timian og pastinak.
I år raser krigen blant jordloppenes skar.
De hopper om hverandre som rasende flygg.
Det myrder som forrykte, det ser ut som skrivesand.
Jeg strød på salaten når jeg henter den til frokost.
Nå kommer de an roben og kaller meg allmäktig
og ber meg om min bistand i sin hellige kamp.
Men rører det mitt hjerte, jeg ser på dem og smiler
med morgenpiben tennt.
Mens linnelen går henrykt og gasser seg med ligene,
det gleder meg særdeles at loppene ble drept.
De var tallrige som mennesker og skadelige forhagen
for timian og pastinak.
For her hvor jeg hersker skal ingen forulempes.
Alt levende skal trives og fryde seg i sol.
Tistelen skal blusse blant den borgerlige kløver
og prange med sin krone kjønner en rosens.
Vanner av Valmo og skal juble mellom Gråstein,
nytteløst som kunsten og ørkesløst som livet.
Sommarkamp, nynnelene, med sølvsløv svøpt
med sølvsløv svøpt
med sølvsløv svøpt
med sølvsløv svøpt
med sølvsløv svøpt
Nynnelene, med sølvsløv svøpt
om lendene.
En ung lett sind i morgen
i juni, i juni
ser minnet og stanser opp
forverret av forelskelse.
Så ille blomster drysser ut
av de spede hendene
og dagene blir stående
som skinnende skjøyler av sittrende sol
og dere overhøyde.
Men aftenene synger
i et dubl av ettertanke.
Synnet gjenspeiler hele landskapet derover.
Synnet gjenspeiler hele livet som gikk.
Og natten kommer til meg
uden stjerner, uden drøm
ikke et navn som minner mygt mer
ikke et sted å stønne henne.
Alt som var stanser her
og roggelig som skjebnen
ruver holme veggens skygg.
Synner, skynner seg forbi meg
det er vågent hele natten.
Men det tiger ganske stille
mumler ikke, såker ikke
kjenner alt, men røver intet
strømmer lydløst hele tiden
dunkel blankt som mørk emalje.
Men det hender at det dukker
noe ukjent opp fra dybet
se, da brister den emaljen
i en sølvstjerne udover.
Og så skjer det store under
mulmer svinner bort i rommet
himlens dybe velving blåner
og på vardetoppen tennes
rosers rødme gullmårner.
Solenetter brinner og underskjer
solboblen løftes av ukjente hender
langsomt fra skimingen
slipper og svever mot evigheten.
Da tiger alt som lever
i hellig forventning
da svimler all naturen
på forklarelsens berg.
Da føler min kjef
da er Gud nærve
han steg her ned med solen
han sitter bakom hoden der
hans kappe flyg som fånger
som hulmende gullmår
i marehalven herr
og hvem om det visste
hvad mitt høje har skutt
i disse gullmårner
og hvad min kjef
begynner å ane.
Tekstet av Nicolai Winther