Gammel hjemmets klokke slo, men stanset klokken åtte, da fikk Hansens katt et hjerteslag.
Søster kom ilende, Hansen lå smilende, men akk så stille, ja helt stille, var hans åndedrag.
Hansen fikk den lansens grav, han ønsket seg i livet, men katten hadde åtte liv igjen.
Han ble i sitt gamle hjem, freste mot alle dem som så unødig, fant sin død i gamle Hansens seng.
Katten ligger furevakt, det lytter til en måltrost, kanskje Hansen kvittrer i det blå.
Eller ved hjemmets grinn, gjemmer han i måneskinn, og er den katten som om natten går og hilser på.
Hansens grav er grønn av gress, som Hansen er en del av.
Vinden fører Hansen bort som fred.
Der hvor en bonde bor, vokser han opp som fôr, og blir til gjødsel i sin fødsel over bondens jord.
Slik kan Hansen ha et liv i runde etter runde, dypt i jorden eller i et strå.
Grønt er hans kjennetegn, liker seg best i regn.
Og etter frosten er han trosten på en naken grein.
Teksting av Nicolai Winther