Et klasserom med pulta, på rekke åra. To og to sammen, hver dag de samme.
To og to sammen, hver dag de samme. Det var før vi hadde blitt nå. De sporte hva vi ville bli.
Verden lå åpen, vi sto uten våpen. Det var en egen tid, vi var valgt og var fri.
Vi tok det vi fikk, vi var bita i samme mosaik.
Se på oss nu, fortsatt de samme. Årene har slipt som bølger på stein.
Du gikk din stien som lå lagt før deg. En fjol blir aldri en så lei, for glem meg.
Jeg hadde ingen aning, hva du lukka bak deg da du fôr ut av døra di hjemme.
Hva du prøvde å glemme, vi drakk oss full på inntrykk. Kava i en sjø, det var lekt, det var alvor.
I livets foregård. Det var en egen tid, vi var valgt og var fri.
Vi tok det vi fikk, vi var bita i samme mosaik.
Se på oss nu, fortsatt de samme. Årene har slipt som bølger på stein.
Du gikk din stien som lå lagt før deg. En fjol blir aldri en så lei, for glem meg.
Det var min vann som jeg trodde hadde glemt.
Når du lær av helgen, har det meg til å lukke igjen.
Løp av og se deg igjen.
Jeg ser jo nu at du er en ny dag igjen.
Vi var frø som vinden blåste. Avgåret i et pustløvet tønnparaplya.
Spredt ut mellom bya.
Jeg ser deg nå i lyset. En stor og voksen mann, alle årene i mellom.
Men du er der selv om.
Se på oss nu, fortsatt de samme. Årene har slipt som bølger på stein.
Du gikk din stien som lå lagt før deg. En fjol blir aldri en så lei, for glem meg.
For glem meg.
For glem meg.