Det blekner mot meg fra en vegg, et fjes fra fjerne tider,
et kriger ansikt fra i går, en døl med gla kassett.
Nå har han fått møndering og en blank pistol i neven,
hans mønn er morskommandi, men hans øyne slår rett rett.
For det er Gudmund, Gudmundsson, som er hos fotografen,
som råre krutt hos oberstegg i 1863.
Men ennå er det mange mil til sydens grønne slæter,
hvor han skal dø med blod i bryst i lenkens blå armé.
Ja, det var den gang det.
Men ingen skal følge tårer over femtene Wisconsin,
ingen skal sørge lenger over Valderskompanie.
Det vokser ingen roser over Kikamogaskansen,
og men i Gudmund, Gudmundsson, from the old country.
VEN VAR DU, GUDMUND?
Men Gudmundsson, med angst og ill i bliket,
hva var din drøm og tanke i din siste røde stund?
Da døden satt i ganen, og du sank i kne mot grøse,
og boret dine næler i en blodig frem,
var det en viss kvinne som hadde vunnet grønt.
Forbannet du den dagen du reiste over havet,
var munnen fylt av eder,
var den lukket om en bønn,
eller skymte du i skansen,
og en hytte og en kvinne
som hadde vunnet.
Det vokser ingen roser over Kikamogaskansen,
og men i Gudmund, Gudmundsson, from the old country.
Det vokser ingen roser over Kikamogaskansen,
og men i Gudmund, Gudmundsson, from the old country.
Du tiger, Gudmund, Gudmundsson,
at du er av ditt hause,
ja, det skal ingen landsmann
kunne legge deg til last.
Men stupte du i lenkenstrå,
På frihet for de mange
Og hørte du i døden
At en slave lenke brast
Du falmer gudmund, gudmundsang
Og dine trekk blir borte
De svinner i en skåde
Som av tusen riffles røk
Snart er du tatt av vinnen
Og ingen skal få vite
Om en i gudmund, gudmundsang
Var due eller høk
Nei, det er ingen spøk
En engen skal fælle tår
Over femten høg i skansen
Ingen skal sørge lenger
Over valders kompani
Nå hviler gudmund, gudmundsang
Ved tjekka måga skansen
Og tider som en kriger skal
Når striden er forbi
Nå hører gudmund, gudmundsang