Nå klunkar strengen og leikar bågen, det ler i heier, det gret i skogen.
Så linte lullar som fukle til, det skvett og skvullar som bøtjesill.
Så mångt å møte med vill og vonar, med legde ned i deg fele tonar.
Og hjarta kjenner sin egens låt, i gråt, i glede, i sorg og låt.
Ja, særlig den som hev lært å spela, så under strengen.
Den som klinger i fela, kan være tolk for den raude tråd, som ikke vi fram i ord kan få.