Karolina, jeg har tenkt sånn på deg, siden eg høyrde om din dag, for lenge siden.
På garen der i Tjenfrå, fortaldes det så valt, om den store dagen din, Karolina.
Det var gjestebord og bord, og kyrkja den var klar, og på kommersiell stil, Karolina.
Stod ei spent lita jente, på en fire-fem år, og fikk se på når eg skulle pynte brura.
Åh, Karolina. Åh, Karolina.
Du var som ei prinsesse, med flygels band og stads, fortalte jenta mig, då hon var gammal.
Men det hon hygges har best, var at hon aldri helt forstod, dine tårer som ram, när då du kymmer.
Åh, Karolina. Åh, Karolina.
Åh, Karolina. Åh, Karolina.
Var det dagar för ett store, fine bröllop skulle stå, kom han heim igjen, ville vende deg tilbake.
Men då var du lova bort, slik som kikkane var, og ingen brydde seg om vond brått med hjartet.
Jeg skulle gitt deg en klem, en sång og ett ord, jeg skulle gråte med deg, Karolina.
Men jeg håper du fann kjärlek, med han du gav ut i år, dine tårer hård i hand, for länge siden.
Åh, Karolina. Åh, Karolina.
Åh, Karolina. Karolina.