Det sa umagelig kujen vende, som vende åtre, der streg ho renne.
Det leik sa vant vende ho gjemeg, som av vende åtre, på stor og streg.
Hva kan du tenke, du kan var glemde, som er så vel under hjarta gjemde.
Hva kan du tenke, jeg glemmer de, som i hjarta mitt lagde ni.
Hva kan du tenke, du kan var glemde, som i hjarta mitt lagde ni.
Og når fyrst sole i dalar, så blåtnar hjarta fyrst guten talar.
For kvart i år han er tim i slengt, er som regna sol på ei tjurreng.
Mitt unge hjarta i sute.
Minn hopar, fyrst deg ser guten i store flokkar.
Da eg redder kun vere ei, som kun takke av mi, min gutegreig.
Nei, all i eise, mot kårek fjerre.
Fyrst deg.
Fyrst deg.
Han gjemt inn i hjarta berre.
Nei, all i eise, mot kårek.
Fyrst han er i hjarta, så er han med.
Med ljusblå augo og døkk i håka.
Så er han laga denne.
Det kjev lova.
Med ljusblå augor og leite kinn.
Så veit du vel kve guten min.