Kan dere skjønne hvordan det er lavare?
Eg trur snart jordet rik for gårde i faudane,
Og kvinnfolk blir snart i reine laudane,
Og trå med skamfullhed og sorgegrave.
Ja, berre se litt på som de beter seg,
Og som de klær seg,
De ungle jentane,
Og edder mere enn som berre lentane,
At mannfolket glemmer seg,
Og tid forser seg.
De er jo like frem som de blir nødde,
Når sola skiner gjennom jenteklærane,
Og kjørte fyr går over begge knærne,
Og ein kan se dem inn på blanke kjødde.
Se tebertelsen og fyr og skam seg,
Og er jo nagen ned til midt på brøstane,
Og går og vrikker seg så rein for løstane,
Og går og blinker,
Og rent bjør fram seg.
For kan den ikkje bli så rein for feen,
Nå har hun hytt seg,
Og riktig rosa seg,
Av hvorfor skrekke Lio at det kosa seg,
På holmeturen sin her for leden.
Ja, hun har kosa seg, ja, det er sikkert,
Og hun har nok vært så reint oppskatta,
At hun har holdt det gående rundt hele natta.
Los Olsen fulgde dem i kjøtta sikkert,
Da reis og truande seg til La Tazza,
Hun ryster køen sin svært uforstående,
Og feir med seg sånn i forbygående,
En inte tanende antima kassa.
Hun slår i voksstugen så alle kringlande,
Og alle kopparne med sjokoladen,
Skvetter høyt på divanbordsbladen,
Og lampens prism og glitter og sky og dinglande.
Du er da riktig nok et stygt betakelse,
Og hele snuden din er full av søndighet,
Og lue gjør du i din umøndighet,
Så det forlade med er et mirakelse.
Og tenk så det er da det lille gullet mitt,
Som er mitt sukkerbarn og bare greier seg,
Nå skal hun saktens bli hjertens leger seg,
Er det du farer med dette tullet ditt?
Men jeg skal si det rett oppi snuden din,
Med denne luinga skal du bedage det,
For ellers vet du nok at vi skal klage det,
Når lensmann kommer og tetter tuden din.
Ja, du kan vide på at jeg skal stegge det,
Husk du på smenen som du tog pusten fra,
Og kaste livet av helt til hans døde dag,
Nå kan du pelle det og gå og legge det.
Da fikk hun sagt hva hun sige ville,
Og vin og sjalen blir slengt om skuldrene,
Og tullet bøter mot døren bullerne,
Og døren åles og smeller ille,
Men stor og stolt kneiser tullet tassa,
Hun med dronningro mot skjekten stiler,
Og høyt på køen fremdeles hviler,
En brattbordrevne antima kassa.