*ken kommer glidende, som på meier i snøen, lange skjevet tak mot deg.
Står stilt et smalt sekund, tøyer jentefingre mot anletet ditt og rører deg,
før snøen glir den viare på meiene sine.
Tette, små, vibrerende punkt, steingjære, villrose, svarte stråk, bleikrau utfalling,
slit og hate og glede, samanfallende hus i vinden.
Å nei, du knekker ikke oss.
Jeg reiser meg opp.
Jeg forbanner deg med mørk *k.
Øyre mitt på bottenen av brønnen,
bleikraut åpe,
med kvite, menneskelige kanter,
anletet, marmorert av alder,
som kjem for å årelate det syngende treet.
Rosens fålen i sine silketaumer,
drømmen om korn som renn gjennom fingrene,
er i gyllens sol bryt fram.
Foten trør takta,
i det mørke vattnet som tøyer seg etter deg,
og vil ha deg.
Og over oss røystene,
menneskelege og låge,
langs med det stive grase mot steinen,
og tørsten under stein,
i regn og vind og veldig regn.
Norsk tekstet av Nicolai Winther
Tekstet av Nicolai Winther
Tekstet av Nicolai Winther
Tekstet av Nicolai Winther